I dag, 17.01.2012, er det grisens dag. I den anledning har jeg funnet info fra Dyrevernalliansen om grisers liv i naturen og grisers liv i fangenskap som jeg vil dele med dere. Fantastisk søte dyr som ikke har lyst til å dø, så ikke spis dem.
Fri
Den grisen vi kjenner til som produksjonsgris her, er avlet frem fra villsvin. Villsvin finnes fortsatt flere steder i Europa, og vår gris og villsvin er så like at det er naturlig å sammenligne deres naturlige atferd.
Ville griser går over store områder i skoger og graver etter mat med den karakteristiske nesa si og den fabelaktige luktesansen stort sett hele dagen. De er avhengig av tilgang til skygge og gjørme til å få kjøle seg ned i, da de mangler svettekjertler.
Griser lever i familiegrupper bestående av hunngris med barn. Flere familiegrupper i samme område er vanligvis i slekt, og disse er ikke fiendtlige eller territorielle. De har faste hvileplasser hvor de har bygget reir av greiner og strå. Reirene er alltid tørre og rene, da griser er svært renslige og gjør fra seg et stykke unna reiret (litt annerledes fra de grisene vi ser i fjøset som lever i sin egen dritt pga dårlig plass).
Hunngriser forlater flokken sin når de skal føde, og bygger et trygt, skjermet reir til barna sine. De nyfødte søker raskt til morens spener, og den spenen ungen velger blir dens faste spene. Moren og barna har stadig fysisk kontakt med hverandre, og dytter tryne mot tryne. De gjenkjenner hverandres lukter og hverandres grynt.
Griser er svært sosiale, og veldig kloke og lærenemme dyr. Det sies at griser har IQ som er høyere enn hunders, og på linje med et 4-årig menneske. De kommuniserer via lukt, grynt og kroppsspråk, og de hilser på hverandre tryne mot tryne. De trives med kroppskontakt når de har lyst - spesielt i hvilesituasjoner.
I fangenskap
Hunngrisene er avlet frem for å få mest mulig grisunger, og hun får så mange som 12 unger per kull, hvilket er flere enn hun klarer å ta vare på. Dette øker også risikoen for svake og syke unger. Hun blir stresset av å ikke ha plass nok til å bygge et skikkelig reir til ungene, og noen ganger kan grisemødre legge seg på barna sånn at de dør. 15 % av grisebabyer dør i løpet av den første tiden.
Store kull vil kjempe om de beste spenene, noe som gjør at ungene lett kan skade hverandre og moren. Det er derfor vanlig å file ned grisenes hjørnetenner, noe som er smertefullt og kan gi ytterligere skader.
I naturen får grisungene die i 4-6 måneder, mens i fangenskap blir de avvent ved 4 ukers alder. Det er vanlig at ungene fortsatter å lete etter spener, og derfor prøver å suge på de andre ungenes ører og haler, noe som kan gi store sår.
En gris har krav på kun 0,65 m2 plass i betongbingen sin. Det sier seg selv at dette er svært trangt for et dyr på 50-85 kg.
Griser får ofte atferdsproblemer da de blir frustrerte over å ikke få utløp for sine naturlige behov og sin naturlige atferd. Maten blir f.eks. servert dem, og de får ikke snuse og bruke trynet for å grave etter dem. De får heller ikke vandre rundt og lete etter maten, da de jo står trangt i binger.
Griser som ikke kjenner hverandre blir satt sammen, og pga for liten plass til å etablere en god rangordning ender det ofte med slosskamper. Dette medfører skader og sår. Griser som er langt nede på rangsstigen kan bli så stresset av mobbingen fra de dominante grisene at de rett og slett dør av stresset.
Grisene er avlet for å vokse unormalt fort, og dette i tillegg til harde betonggulv med for lite strø, gir ofte beinlidelser og liggesår.
Hard behandling på vei til slakteriet og på vei opp til slaktegulvet er også vanlig.
Kilde: Dyrevernalliansen
